Dag 1.

Lille Erlando stikker forsiktig poten sin ut av musehullet. Et hvitt snøfnugg treffer ham på de små fingrene, og han roper av glede…

 ”Se! Det snør!”

 Han spretter ut, slår en kollbøtte og ler hjertelig.

 ”Plopp,” et nytt snøfnugg treffer ham midt på nesen. Han må blunke og riste litt på følehårene før han kan se opp mot himmelen.

 Joda, ned mot jorda kommer det tusenvis av små hvite krystaller.

 En etter en lander de forsiktig på bakken, og kanskje om noen timer, vil hele jorda være hvit?

 Men ikke enda. Akkurat nå blir det ikke så veldig mange små musespor etter Erlando, når vi ser ham forsvinne over åkeren på vei ned mot bondegården.

 Men vent litt, det er en til liten krabat som vil være med i historien vår!

 ”Erlando, vent på meg!”

 En mus til kommer ut, og løper etter i samme retning som Erlando.

 Hvem tror du dette kan være?

Dag 2.

 

Han er mindre enn Erlando, og han heter Magnuso. Ganske riktig, det er lillebroren til Erlando. Nå har han akkurat tatt broren sin igjen, og sammen piler de ned mot inngangen til låven. På vei inn til det rommet der bonden har kornet sitt. 

”Kom igjen Magnuso, sistemann er en rotte!” Erlando løper alt han kan med Magnuso hakk i hel.

  På bondegården ligger dyrematen og kornet i sekker som er stablet inntil veggen. Og hver gang bonden skal måle opp hvor mye mat hvert dyr skal ha, mister han to eller tre korn ned på gulvet. Et riktig festmåltid for sultne smådyr.

Ingen bonde å se noe sted, kun en flokk med forsiktige mus som danser rundt og får seg litt frokost. To av musene fra flokken kjenner vi jo. De to vennene våre er der blant alle de andre. Nå som vinteren er rett rundt hjørnet er det ikke så lett å finne mat ute lenger. Gresset og blomstene er visnet, og kornet er for lengst slått og ligger i sekker.

Da er det godt å ha en litt rotete bonde som ikke bryr seg om et par kalde mus som søker ly og varme i fjøset og mellom kornsekkene.

  Men det er en som bryr seg….

En de må passe seg for. Den gamle katten Sebastian.  Med skarpe klør og fæle hoggtenner ligger den på lur og vil spise enhver liten mus som kommer i veien.

 

 En gang for mange år siden ble oldefar til Erlando og Magnuso spist opp. Og det skal du få høre mer om i morgen.

Dag 3.

 

Neste dag er de tilbake på samme plass, det nærmer det seg kveld.

 I vinduet på huset til bonden har det kommet opp en stjerne. Musene kan se alt i det opplyste rommet. Rundt et bord innenfor sitter hele familien og har akkurat tent et lys i adventskransen. Fire lys skal tennes før det blir jul, så da er det altså tre igjen.

 ”Kom rundt meg her, så skal jeg fortelle dere en historie!” Gamle Mustafa samler alle musene rundt seg og begynner å fortelle med en rusten gammel stemme.

 ”En gang for lenge siden i en by kalt Betlehem skulle det bli født en menneskebaby. Han skulle hete Jesus. Og for at alle skulle finne veien til Betlehem så lyste det en sterk stjerne på himmelen. Rett over der han skulle fødes.

 Og hvis dere kikker opp mot himmelen når dere skal hjem i kveld, så kan dere se at den skinner enda, og rett under den, der ble den lille babyen født for mange, mange år siden.” Mustafa trekker pusten og skal til å fortelle noe mer...

 Munnen åpnes men det kommer bare mumling og et svært GJESP ut..

 ”Så så gamle Mustafa, det er på tide å legge deg,” sier en av de andre musene.

 De går hvert til sitt, og våre to venner finner også ut at det begynner å nærme seg leggetid.

 På vei hjem kikker Magnuso og Erlando sammen opp mot himmelen, og der, på siden av den store runde månen lyser Betlehemstjernen. Mustafa hadde fortalt dem hva den skulle hete. Betlehemsstjernen!  

  Men vent litt, hva med historien om den gang oldefar til Magnuso og Erlando ble spist opp? Det ser ut som du må vent enda en dag for å få høre den..

Dag 4

 ”Skal dere ned til gården i dag også?” Det er bestemor som spør. Magnuso og Erlando nikker i kor.

”Da må dere passe dere for katten! Dere husker jeg har fortalt dere om da oldefar ble spist opp? ”

 Joda, de har hørt historien mange ganger før.

 ”Vi skal nok passe oss!”  Sier de i kor før de skal til å pile ut i snøen.

 ”Vent litt, vent litt! Jeg skal fortelle dere historien en gang til, så jeg er sikker på at dere ikke glemmer den, kom inntil meg her.”

 Hun setter dem på fanget sitt og begynner å fortelle.

  ”Det var en gang for mange år siden, oldefaren deres var like gammel som det bestefar er nå.

 Han skulle bare en kort tur ned til bondegården og spise litt korn. På veien ned så han dype spor i snøen. KATTESPOR! Oldefar kjente ham ble redd, stivnet til og kikket seg rundt, men sporene fortsatte opp i skogen og vekk fra gården. På den tiden hadde det ikke vert noen katter på gården ser dere, og dette var en av de første dagene Sebastian var der.  Oldefar gikk forsiktig videre, han så ikke at sporene gikk ned igjen fra skogen og rundt låven….

 Fremme ved kornet traff han de andre musene og de spiste og koste seg. Ingen av dem la merke til et spraglete hode med gule øyne som stod oppe på en avsats i bakgrunnen. Der oppe på en av sekkene stod den og spionerte. Den krøkte seg sammen, det glinset fra hoggtennene. Med et byks hoppet den ned! Og før noen visste ordet av det hadde den satt tennene i oldefar. ”

 Erlando og Magnuso syns det er skummelt..

 ”For oldefar var det ingenting å gjøre..”

 ”De andre musene kom seg unna, og de fortalte historien videre til alle de andre musene i skogen.

 Etter dette lærte vi å passe oss, så vær alltid på vakt!”

  Erlando og Magnuso nikker, og lover høytidelig å passe på.

 På med hver sin røde nisselue og ut i snøen.

 ”Første mann,” roper Magnuso…

”Det blir meg,” svarer Erlando.

Dag 7

”Far, se hva vi har funnet!”

Gutten viser stolt frem glasset mens de andre barna står like bak og venter i spenning.

 ”Faaar, kan vi beholde dem?” De spør med den fineste stemmen de har.

 ”Vær så snill, vær så snill…”

 ”Svar nei,”  skriker Erlando, men det er ingen mennesker som forstår musespråk.

 ”Ja vel da,” svarer faren.

 ”Men bare for noen dager, så må dere slippe dem fri. Mus hører til i naturen, og ikke inne i hus!”

 Ungene jubler, og på et øyeblikk er et lite glass bur innredet med seng av bomull, sagespon til underlag og en liten tom do rull som musene kan leke i.

 Våre to venner blir forsiktig sluppet ned, og et lokk blir lagt oppå.

 

Dag 13

 

Musene og noen småfugler er samlet ved kornet for litt kveldsmat. Ute er det stjerneklart. En fin kveld. De smatter og koser seg da en av dompappene retter opp hodet og lytter ut i luften…

”Hysssssj!!.... Hør, jeg hører noe…”

 Det blir helt stille og alle retter ørene sine ut i lufta og lytter….

 ”Jeg hører også noe!” Utbryter Erlando.

 ”Det kommer fra utsiden,” sier Mustafa. 

 Alle lister seg bort til låvedøren for å se.

 ”Svart senker natten seg, i stall og stue…..”

 ”Åååååå, så fint….” mumler Magnuso.

 Frem bak huset på gården kommer en rekke av små barn kledd i hvitt. Den fremste av dem bærer en kurv og et lys. Og på hodet har hun en krone.

 Alle de andre barna har også hvert sitt lys, og i den mørke natten er det et flott syn.

 Musene og fuglene kan høre hele sangen.

 

 ”Svart senker natten seg, i stall og stue.

 Solen har gått sin veg, skyggene truer.

  Inni vårt mørke hus, stiger med tente lys..

 Saantha Lucia, santhaaaaaaa Lucia…..”

  ”Hva var det for noe?” Spør Magnuso.

 

Mustafa tar Magnuso inntil seg og begynner å fortelle. Og alle andre kommer også rundt for å høre.

 Mustafa forteller om at en gang for lenge siden, var det en snill jente som het Lucia, og hun gikk med kaker og mat til gamle og syke. Med seg hadde hun lys for å lyse opp i den mørke julenatten.

 ”Hun må ha vert veldig snill?”

 ”Ja det var hun, ” svarer Mustafa.

 

Dag 18.

Erlando våkner av noe som rister ham i armen.

”Hør, hva er den lyden for noe?” Magnuso er redd.

”Snoooooork, snoooooork.”

”Hørte du det?”

”Hva da?” Erlando har endelig satt seg opp for å høre.

”Om jeg hører hva for noe? ”

”Det kommer der borte fra!” Svarer Magnuso.

”Hva da?” Erlando hører ingenting.

”snooooooork…”

”Der var det! Hørte du det? ”

Erlando svarer, ”ja, jeg hørte det! Det kom der borte fra!”

Begge to kikker i retning mot en stor haug med høy.

De klatrer forsiktig opp, og der, der nede i en grop, ligger jammen nissen og sover.

 ”Oj, så fin han er, se det fine skjegget. ”Magnuso står med store øyne og ser på.

”Hysj! Vi må ikke vekke ham,” advarer Erlando.

”SE!” Utbryter Magnuso. ”Han har funnet treskoen sin!”

”Snoooooork,” kommer det fra nissen når han igjen trekker pusten dypt. Musene skvetter litt.

”Kom, vi må liste oss tilbake før han våkner og ser oss.”

 ”Ja, det må vi,” hvisker Magnuso tilbake.

 

Dag 21